Jeg var skikkelig nervøs før denne turen. Ta bilder på lukket avdeling. Det betyr folk som er inne for drap og er uberegnelige. Jeg dro sammen med en reporter fra bladet Sykepleien. Først møtte vi en energisk kar som virket tøff og kontrollert. Han førte oss gjennom mange låste dører og opp på kontoret sitt. Her ble det en langt foredrag om tvangsbehandling. Mye tørt faglig prat etter min mening, så jeg snoket rundt, drakk trist first price-kaffe uten tilbehør og portreterte ham i ørten forskjellige vinkler. Han løsnet mer, smilte og hadde ganske bra humor og livskraft. Endelig skulle vi få lære hvordan man satte på reimer og tvang folk fast. Jeg trodde alle lå spent fast til sengene sine hver kveld på slike steder, men det var visst ikke så populært. Norge lå faktisk litt etter Europa på flere områder. I enkelte land brukte de bur. Det virket helt sykt. For meg virket det som om den kvinnelige reporteren likte å bli spent fast. Hun smilte og syntes det var litt spennende. Jeg ble ganske fascinert selv og var egentlig glad for at vi hadde bruk såpass lang tid før vi skulle møte pasientene. Det blir som det å få barn. Det virker jo helt sinnsykt, men alt går så gradvis og tregt at man har god tid til å venne seg til det og bli voksen selv. Naturen er genial. Nå gikk vi igjennom flere låste dører. Jeg skjønte at det var ingen vei tilbake. Det virket ganske fredelig. Vi møtte en kar som holdt på med stereoanlegget på rommet sitt. Det virket ganske koselig. Ingen tvangstrøye på veggen. Han var hyggelig. Jeg skjønte alikevel at jeg måtte være forsiktig. Jeg tok anonyme bilder. Prøvde ihvertfall. Vi nærmet oss et fellesrom. Så spretter det ut av journalisten om vi skal ta et gruppebilde. Shit, hva tenker hun på? Jeg kunne liksom ikke tenkt meg noe mer dumdristig akkurat nå. Den energiske lederen fikk oss inn på et rom og var noe bekymret for at vi kanskje hadde ødelagt husfreden for noen dager. Da snur jeg meg og tar dette bildet ut av vinduet vi kom fra, fremdeles litt usikker. Men....vi er trygge her, vi er trygge her, det er farlig der, men vi er trygge her....osv hilsen raga rockers. Ja, nå er jeg skikkelig trygg. Jeg sitter og tar bilder av en drithyggelig kar  som har drept et menneske på en bestialsk måte. Jeg kunne ramset opp mye mer, men får holde ting litt anonymt. Det er lov å forandre seg ti ldet bedre. Jeg må si jeg sitter igjen med et godt inntrykk av the criminally insane og et anstrengt forhold til bruk av tvangsmidler. Vi snakker om bra mennesker med uflaks. Så er jeg ute i det fri igjen. digg. journalisten kjører meg nær noen høyspentmaster med telelinsa. Som en orgasme for en som er svak for sterkstrøm. Rar dag.