Fylla har skylda. igjen. Jeg møtte Martin på den lokale brune fotballpubben ved jobben etter en ganske kraftig kveld i lokalet vårt. Jeg følte jeg ikke kommuniserte helt bra, men at han og gjengen ved bordet var bra karer. Da var det bare å harke opp et visittkort og skrible litt info om ham på et papir og finne en taxi hjem. Satse på en bedre dag i morra. Han snakket om et band jeg ikke kjente til. Jeg glemmer ofte navn, men sjelden ansikter. Han her hadde jeg tatt bilder av før, men i det skjulte. Så begynte hjernecellen min å jobbe. Det var sammen med Erik og Kriss på en låt under Energy awards, hvor jeg hadde fått en fin plass i galleriet med en dårlig telelinse. Jeg husker hvordan Martin levde seg godt inn i rollen og hadde en veldig bra og spesiell stemme. Mye nagler og spenner, så jeg lurte litt på hvorfor jeg ikke hadde kjennskap til denne gotheren fra før. Vel, jeg kunne ta feil på stilen. Etter noen dager med litt utveksling av myspacer osv, fant jeg ut at jeg likte spesiellt godt en låt av ham og han begynte å få øynene opp for bildene. De skulle til Tyskland med bandet Inglow, men hadde et trubadurprosjekt på siden. Vi skulle få til noen bilder av det før han dro. Greia ble å oppsøke noen brune pubber og få til noe der. Ikke verdens beste lys og bakgrunner, men alle utfordringer er en sann glede for meg. Jeg fikk også en telefon fra Fredrik, den hyggelige trommisen fra Apop og Tommy Tokyo, Så vi bestemte oss for å ta barrunden sammen og skravle litt foto på veien. Han er inn i gamet. Jeg vet at noen folk liker å stå opp tidlig og drikke seg full. Det kan sikkert være gøy om sommeren, men hver dag hele året er ikke min kake. Derfor hadde jeg dårlig kjennskap til både steder og åpningstider. Alikevel følte jeg at Grønnland hadde et bedre utvalg enn f.eks Majorstua. Mulig jeg tok helt feil der. Vi fant et ganske fint sted ganske fort, med en litt sur dame som var riktig så nøye på om vi kunne få ta bilder der. Helt latterlig egentlig. Ingen ville kunnet plassert stedet utifra bildene. Etterhvert ble det ganske trøblete å finne et egnet sted, selv etter å ha krabbet bort mot Gunerius. Og det var dritkaldt! Jeg fikk plutselig en lysende idè. Min gamle kompis Stig fra Ullern elsker å slumme på brune steder. Jeg fikk heldigvis tak i ham. Det var ganske morsomt. For han begynte litt beskjedent med at; nei, søren, han var litt usikker. I løpet av samtalen viste jeg nå om tjue nye steder fra sentrum til Majorstua. Jeg forstod at Skippergata var en sure thing. Det kunne bli litt hardt der med tanke på foto, men det er godt å leve litt på kanten. Men vi slapp å gå så langt. I midten av Storgata fant vi det perfekte stedet. For å ikke møte motstand fra vertskapet denne gangen, kjøpte jeg to halvlitere. Flere fulgte mitt eksempel, og etterhvert kom det også en nordlandsk naturfotograf bort til oss. Han fortalte om hvordan man bestakk militære helikopterpiloter med fisk, idet han bestakk meg med et samboccashot. Han var også litt glad for å ha tatt bilder for Cupido. Det ble endel alkohol og fotobrat. Gode vinklinger, vinkler og humor. Trommeslager Fredrik fikk gjennomgå litt mer lærdom enn meg fra naturfotografen, som nå var villere i blikket og holdt et grønt ark over blitzen min og ville krysse gitarene og stille opp gutta litt. Akkurat det vi ikke var ute etter. Men han var hyggelig og ble ivrig da jeg sa at min mor var nordfra. Han mente jeg var en luring som skjulte dialekten min. Vel, det ble for mye å forklare og kanskje litt skuffende at jeg var en gategutt fra Oslos verste vestkant. Det var mange ting vi ikke skulle gjøre her inne som var uegnet til promotering av et akustisk opplegg. Bilder av baren. Dra inn på dass. Så vi gjorde det. Jeg synes det ble tøft. Disse gutta kan også være verdt å sjekke ut. De synger og spiller stødig, dritbra og har til og med Rihanna på reportoaret, så ikke sånn typisk coverband-stil. Dette er neon cowboys med bra humor. 

Fattern nevnte at romerne som sa noe sånt som; Joda, Norge(Norden) er et fint land, men det går ikke an å bo her. Jeg er ganske enig. Jeg burde gå på ski om vinteren, men har ikke gjort det på 11 år. Jeg går ute med nakne fingre, klar for å skyte bilder. Det er ikke så godt med kulde. Det hadde kanskje vært bedre å være fattig i et varmt land, en rik i et kaldt land. Ihvertfall hvis jeg hadde hatt et kamera og en bærbar maskin. Tror det hadde holdt for å gjøre meg skikkelig lykkelig. Men jeg er ganske trofast mot Norge. Er liksom bundet til landet. Jeg er nok litt feig. Ingen backpacker som kan gå med en bukse mer en to, maks tre dager. Heldigvis er Norge vakkert når det er kaldt. Som trist musikk, kan også sterile ensomme gater gjøre meg glad. De er så vakkert komponert, så forenklet. I denne gaten har jeg blitt matforgiftet flere ganger. Børekene er litt funky og uberegnelig visse steder. En av de bedre gangene lå jeg rett ut hjemme i to dager og drakk Nyco fruktsalt. Så begynte jeg å grise med det. Det var så gøy å se det bruse. Så litt balsamicoeddik. Så dyppe en lommelykt nedi alt sammen og skru på lyset. Ut på dass og spy litt. Tilbake til eksperimentet. Det boblet. Så var det endel olivenolje som skulle nedi. Det ble noen merkelige bilder. Jeg lurte på hva jeg egentlig drev med. Hang over kjøkkenbenken, dritdårlig, fyrte av. Symbolikken i alt sammen kom til meg senere. Jeg forvrengte fargene i denne kjemiske prosessen og la det oppå gaten som hade startet det hele. Så syntes jeg at det kalde + sykdommen ble til noe sprudlende og positivt. Så minus og minus er kanskje pluss.   

Jeg har ikke vært på mange sånne opplegg, men min venn og samarbeidspartner Petter mente dette var en bra greie. Vi dro opp på en slags konferanse oppe på Torshov. På et av de beste fototrykkeriene i Norge. FotoPhono. Vi fant ut tidligere at her var egentlig alt mulig og det var mye bra folk som kunne service og tok seg tid. Når vi da fikk en invitasjon til et opplegg, kunne vi godt grave litt dypere i systemet og deres kontakter, leverandører,venner,whatever. 

Vi kræsjet omtrent i hverandre ved inngangen og ble møtt av en big sister på en storskjerm som ønsket oss velkommen. Hun var glad og imøtekommende, med god oppløsning, og ganske pen. Så var det på med navneskilt og inn i munnen med noen reklamedrops. Det var mange å skravle med her, så jeg satte nesten alt i halsen. Vi landet ved noen som drev med film og store skjermer. Tandberg og Panasonic. Jeg var ganske nysgjerrig i disse nye billige undervannskameraene som hadde video og foto samlet, uten at leverandørene vi møtte var helt med på notene. Alikevel interesserte og engasjerte. Veldig hyggelig. Vi var utskuddene som nesten var kledd pent og la i vei om bakvendtlandet vårt. Jeg var den rare fyren med munndiarè og sær sveis. Denne dagen skulle handle om møtevirksomhet via dataskjermer. Vi ble delt opp i to grupper og stuet inn i et mindre auditorium. Vi ventet på the superstar. Thorvald Stoltenberg. Han kom litt sent, mens skjermene blafret ute av sync og ikke ville samarbeide i det hele tatt. Litt dårlig reklame for systemet egentlig. Så sto han der. Reddet dagen. Fjernet svetten fra arrangørskjortene. Bra karma og kontrollert humor! Han klarte på en veldig enkel måte å ta for seg komunikasjon,verden og menneskene på en lite pretansiøs, upolitisk og bra måte. Jeg satt hele tiden og tenkte at jeg burde ta et bilde av ham. Han veivet med armene og forklarte med ivrige øyne. Han er vel vant til linser? Litt mot slutten dro en på første rad opp et automatkamera og fyrte av en skremmende innebygget blitz mot ham litt sidelengs i lav vinkel. Jeg følte med en gang en slags trygghet. Nå var det blitt mitt ansvar å forevige denne talen. Jeg rev opp kameraet så linser og utstyr rullet ut av sekken. Jeg trengte et minutt. Nå forsvant verden rundt meg. Det virket helt greit for ham. Han var vel i noe av den samme transen. Jeg blir alltid litt irritert over min egen sjenanse og at jeg ikke er litt mer paparazzi. Tenker alltid; skjerp deg. Gjør det aldri. Må liksom lære meg å sykle hver gang. Som å be opp en jente til dans med ti kviser i trynet. Dansen var over og jeg følte meg litt tom. Jeg hadde en avtale med Suburbia reklamebyrå etterpå for en slags testkampanje for dnb nor, og vi var liksom halveis i dagens opplegg. Vi kunne jo være litt sleipe for en gangs skyld. Få med oss maten og stikke. Absolutt! Det så kjempegodt ut. Mange fat med noen slags tacoruller og mye brus. Jeg ble helt sjokkert over at 2 av 6 typer var vegetarvarianter. Det var bare å hive innpå og glede seg over å ikke være helt utstøtt fra verden. Vi fikk et topp inntrykk av dette trykkeriet når de smørte oss så godt som i dag. Jeg kjente jeg også ble glad over å få fanget fattern til statsministeren i et godt og ivrig øyeblikk. En knyttet neve for det positive her i verden. Det er bra saker. 

Jeg var skikkelig nervøs før denne turen. Ta bilder på lukket avdeling. Det betyr folk som er inne for drap og er uberegnelige. Jeg dro sammen med en reporter fra bladet Sykepleien. Først møtte vi en energisk kar som virket tøff og kontrollert. Han førte oss gjennom mange låste dører og opp på kontoret sitt. Her ble det en langt foredrag om tvangsbehandling. Mye tørt faglig prat etter min mening, så jeg snoket rundt, drakk trist first price-kaffe uten tilbehør og portreterte ham i ørten forskjellige vinkler. Han løsnet mer, smilte og hadde ganske bra humor og livskraft. Endelig skulle vi få lære hvordan man satte på reimer og tvang folk fast. Jeg trodde alle lå spent fast til sengene sine hver kveld på slike steder, men det var visst ikke så populært. Norge lå faktisk litt etter Europa på flere områder. I enkelte land brukte de bur. Det virket helt sykt. For meg virket det som om den kvinnelige reporteren likte å bli spent fast. Hun smilte og syntes det var litt spennende. Jeg ble ganske fascinert selv og var egentlig glad for at vi hadde bruk såpass lang tid før vi skulle møte pasientene. Det blir som det å få barn. Det virker jo helt sinnsykt, men alt går så gradvis og tregt at man har god tid til å venne seg til det og bli voksen selv. Naturen er genial. Nå gikk vi igjennom flere låste dører. Jeg skjønte at det var ingen vei tilbake. Det virket ganske fredelig. Vi møtte en kar som holdt på med stereoanlegget på rommet sitt. Det virket ganske koselig. Ingen tvangstrøye på veggen. Han var hyggelig. Jeg skjønte alikevel at jeg måtte være forsiktig. Jeg tok anonyme bilder. Prøvde ihvertfall. Vi nærmet oss et fellesrom. Så spretter det ut av journalisten om vi skal ta et gruppebilde. Shit, hva tenker hun på? Jeg kunne liksom ikke tenkt meg noe mer dumdristig akkurat nå. Den energiske lederen fikk oss inn på et rom og var noe bekymret for at vi kanskje hadde ødelagt husfreden for noen dager. Da snur jeg meg og tar dette bildet ut av vinduet vi kom fra, fremdeles litt usikker. Men....vi er trygge her, vi er trygge her, det er farlig der, men vi er trygge her....osv hilsen raga rockers. Ja, nå er jeg skikkelig trygg. Jeg sitter og tar bilder av en drithyggelig kar  som har drept et menneske på en bestialsk måte. Jeg kunne ramset opp mye mer, men får holde ting litt anonymt. Det er lov å forandre seg ti ldet bedre. Jeg må si jeg sitter igjen med et godt inntrykk av the criminally insane og et anstrengt forhold til bruk av tvangsmidler. Vi snakker om bra mennesker med uflaks. Så er jeg ute i det fri igjen. digg. journalisten kjører meg nær noen høyspentmaster med telelinsa. Som en orgasme for en som er svak for sterkstrøm. Rar dag.

Rovdyr. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor mennesker vil holde hunder. De er ville. Biter. Bråker. Sikler. Noen stinker. Jeg har blitt bitt og blitt redd. Denne dagen var det flott lys ute. Akkurat regnet. Jeg fikk beskjed av min kollega om å prøve å fange noen bilder av bikkja hans Truls som lekte i hagen. Med hunden til en av filmfolka under oss. Grei måte for dem å bli kjent på og grei måte for oss å bli kjent på. Jeg må si det er drit vanskelig å ta bilder av helt ville hunder som lekesloss og få det skarpt. Det er greit med en lysskarp linse, høy iso og bra regnlys. Alikevel. Trøbbel. De løp rundt meg som gale. En lyssterk linse har jo minimale fokuseringspunkt, så sjansen får å treffe begge når de løper i hundre er minimal. Jeg fikk foreviget rovdyrene til slutt og vi ble bedre kjent med filmfyren Åmund under, som jeg egentlig kjente litt fra før. Bar noen mursteiner for ham i 1989. Sprø jobb. Bra fyr, bra hage, bra villdyr.