Fylla har skylda. igjen. Jeg møtte Martin på den lokale brune fotballpubben ved jobben etter en ganske kraftig kveld i lokalet vårt. Jeg følte jeg ikke kommuniserte helt bra, men at han og gjengen ved bordet var bra karer. Da var det bare å harke opp et visittkort og skrible litt info om ham på et papir og finne en taxi hjem. Satse på en bedre dag i morra. Han snakket om et band jeg ikke kjente til. Jeg glemmer ofte navn, men sjelden ansikter. Han her hadde jeg tatt bilder av før, men i det skjulte. Så begynte hjernecellen min å jobbe. Det var sammen med Erik og Kriss på en låt under Energy awards, hvor jeg hadde fått en fin plass i galleriet med en dårlig telelinse. Jeg husker hvordan Martin levde seg godt inn i rollen og hadde en veldig bra og spesiell stemme. Mye nagler og spenner, så jeg lurte litt på hvorfor jeg ikke hadde kjennskap til denne gotheren fra før. Vel, jeg kunne ta feil på stilen. Etter noen dager med litt utveksling av myspacer osv, fant jeg ut at jeg likte spesiellt godt en låt av ham og han begynte å få øynene opp for bildene. De skulle til Tyskland med bandet Inglow, men hadde et trubadurprosjekt på siden. Vi skulle få til noen bilder av det før han dro. Greia ble å oppsøke noen brune pubber og få til noe der. Ikke verdens beste lys og bakgrunner, men alle utfordringer er en sann glede for meg. Jeg fikk også en telefon fra Fredrik, den hyggelige trommisen fra Apop og Tommy Tokyo, Så vi bestemte oss for å ta barrunden sammen og skravle litt foto på veien. Han er inn i gamet. Jeg vet at noen folk liker å stå opp tidlig og drikke seg full. Det kan sikkert være gøy om sommeren, men hver dag hele året er ikke min kake. Derfor hadde jeg dårlig kjennskap til både steder og åpningstider. Alikevel følte jeg at Grønnland hadde et bedre utvalg enn f.eks Majorstua. Mulig jeg tok helt feil der. Vi fant et ganske fint sted ganske fort, med en litt sur dame som var riktig så nøye på om vi kunne få ta bilder der. Helt latterlig egentlig. Ingen ville kunnet plassert stedet utifra bildene. Etterhvert ble det ganske trøblete å finne et egnet sted, selv etter å ha krabbet bort mot Gunerius. Og det var dritkaldt! Jeg fikk plutselig en lysende idè. Min gamle kompis Stig fra Ullern elsker å slumme på brune steder. Jeg fikk heldigvis tak i ham. Det var ganske morsomt. For han begynte litt beskjedent med at; nei, søren, han var litt usikker. I løpet av samtalen viste jeg nå om tjue nye steder fra sentrum til Majorstua. Jeg forstod at Skippergata var en sure thing. Det kunne bli litt hardt der med tanke på foto, men det er godt å leve litt på kanten. Men vi slapp å gå så langt. I midten av Storgata fant vi det perfekte stedet. For å ikke møte motstand fra vertskapet denne gangen, kjøpte jeg to halvlitere. Flere fulgte mitt eksempel, og etterhvert kom det også en nordlandsk naturfotograf bort til oss. Han fortalte om hvordan man bestakk militære helikopterpiloter med fisk, idet han bestakk meg med et samboccashot. Han var også litt glad for å ha tatt bilder for Cupido. Det ble endel alkohol og fotobrat. Gode vinklinger, vinkler og humor. Trommeslager Fredrik fikk gjennomgå litt mer lærdom enn meg fra naturfotografen, som nå var villere i blikket og holdt et grønt ark over blitzen min og ville krysse gitarene og stille opp gutta litt. Akkurat det vi ikke var ute etter. Men han var hyggelig og ble ivrig da jeg sa at min mor var nordfra. Han mente jeg var en luring som skjulte dialekten min. Vel, det ble for mye å forklare og kanskje litt skuffende at jeg var en gategutt fra Oslos verste vestkant. Det var mange ting vi ikke skulle gjøre her inne som var uegnet til promotering av et akustisk opplegg. Bilder av baren. Dra inn på dass. Så vi gjorde det. Jeg synes det ble tøft. Disse gutta kan også være verdt å sjekke ut. De synger og spiller stødig, dritbra og har til og med Rihanna på reportoaret, så ikke sånn typisk coverband-stil. Dette er neon cowboys med bra humor.