Jeg er arbeidsnarkoman. Jeg må alltid gjøre noe. Det bør være lystbetont. Har jeg et oppdrag, bruker jeg mye energi på å hele tiden være i en god stemning og ikke slurve. Jeg skal være like stolt av bildene mine om førti år. Er de ferdige, så er de ferdige. Jeg gjør ikke den samme tabben som da jeg drev med musikk. "Ting kan alltid fikses på senere". Det blir for meg uproduktivt og destruktivt. Det er klart at bilder egentlig bør ligge og modne som en god vin før man ferdigstiller dem, men i mange tilfeller har jeg ikke tid til det. Da kan de liksom bare gjæres noen dager eller en uke før jeg må ta tak i dem. I slike situasjoner trenger jeg inspirasjon. Hele tiden. Da sluker jeg filmer, bøker, thrashy lesestoff. Jeg har ikke tid til å kjede meg. Så sitter jeg plutselig i mørket uten underholdning en natt og får sterke kreative abstinenser. Nå må jeg lage noe! Men hvordan? Jeg kastes fra side til side i baksetet på en taxi. Nok en gang har jeg fått med meg kameraet fra en spontan fuktig kveld. Lys flimrer forbi i høy hastighet. Jeg sitter i full fart på vei fra Frogner til Storo. Det er selvfølgelig håpløse forhold for en fotograf. Det er mørkt. Alt rister. Jeg er ustø med uklare tanker. Rastløs. Det er ingen iso som kan fange alt jeg ser rundt meg. Det er vakkert. Jeg er fanget av situasjonen. Hva med å bare gjøre alt helt motsatt? Fyre av salver mot ting jeg ikke kan oppfatte. Snuble ut av taxien. Slenge kameraet fra seg på gulvet i gangen, for å igjen snuble i det neste morgen og oppdage lys. Rent lys fra byen og en litt skjelvende hånd som nå er på bedringens vei. Litt forgiftet, men med mye nytt å ta tak i.